Pensjonsfond og risiko 27.09.2002
 
Arne Jon Isachsen professor ved Handelshøyskolen BI

I Dagens Næringsliv 17. september uttrykker førsteamanuensis
Stig A. Lundberg stor risikoaversjon hva gjelder forvaltning av
pensjonsmidler. Han liker ikke mitt forslag om individuell
fondering av pensjoner (DN 9. september). Lundberg skriver; "...
er det noe man ikke skal gamble med så er det pensjoner", og
fortsetter: "En som har nådd de femti kan tape, jobbe overtid, og
reise seg på nytt. Men en som har nådd sytti har ikke denne
muligheten".
 Alt dette er jeg enig i. Jeg vil faktisk gå enda lenger; en
som er femti skal heller ikke trenge å engste seg for at
kjøpekraften av oppsparte pensjonsmidler vil synke. Noen hundre
prosent garanti er vanskelig å gi, men sannsynligheten for
negativ realavkastning på pensjonsmidler bør være meget liten.

 Mitt forslag om individuell fondering av pensjoner er ikke
primært av hensyn til pensjonistene, så rart det enn kan høres
ut. Mitt anliggende er å unngå en rik stat. Ikke fordi ikke
staten kan forvalte sine fordringer på utlandet godt. Statens
petroleumsfond er blant de aller beste i sin bransje. Men fordi
vi - det norske folk - ikke klarer å se så mange penger bli
akkumulert på statens hånd. Det er som om de herreløse pengene
staten sitter med brenner i lommene våre. I stedet for å bidra
til vekst og verdiskapning, brukes ressursene til lobbyvirksomhet
og andre former for rent seeking activities. Et klart eksempel på
dette er flittige utspill fra Norsk Investorforum. Hvordan få tak
i billige statlige penger?
 Og videre; om staten ble fritatt for eierskapet til pengene på
Petroleumsfondet, ville krav og ønsker om økte bevilgninger til
en mengde prisverdige tiltak forstumme. Potten er tom. I stedet
for å jobbe for økte bevilgninger, må man brette opp
skjorteermene og ta tak i utfordringene direkte.
 Ved en individuell fondering av allerede opptjente pensjoner,
der eierskapet til pengene på Statens petroleumsfond overføres
til hver enkelt av oss, unngår vi de problemene som er diskutert
over.
 Men hva med Lundbergs anliggende; vil ikke risikoen for
fremtidige pensjoner bli urimelig stor? Nei, ikke om
retningslinjene for hvordan disse pengene kan plasseres,
begrenser denne risikoen kraftig. Helt konkret; la aksjeandelen
som den enkelte kan ha, synke fra 20-30 prosent for 50-åringen
til ti-20 prosent for 60-åringen. Når tiden for utbetaling av
pensjoner starter, la aksjeandelen da være null.
 Den gjenværende valutakursrisikoen kunne eventuelt staten
garantere mot. Her kunne man tenke seg en symmetrisk løsning: Ved
avkastning over et visst nivå, grunnet en positiv utvikling av

valutakursen, må pensjonisten dele gevinsten med staten.